«Kampen om arealene»

Det er store dimensjoner over moderne vindkraftanlegg. De to turgåere blir små på vei over til oppstillingsplassen for en av turbinene i Egersund vidkraftanlegg.
Det er store dimensjoner over moderne vindkraftanlegg. De to turgåere blir små på vei over til oppstillingsplassen for en av turbinene i Egersund vidkraftanlegg. Foto: Anne Katrine Lycke

For et år siden kom daværende næringsminister med et hjertesukk på Facebook. «Når jeg ser angrepene på næring etter næring, er det på tide å spørre: Hva skal vi faktisk leve av i dette landet? Ikke industri, det er så skittent og gammeldags. Ikke skog og trevirke, den må fredes. Ikke olje og gass, sier de, på grunn av klimaet, selv om norsk gass er en del av løsningen for Europa, la dem heller kjøpe gass fra Russland. Ikke fornybar kraft, for vindmøller er stygge og ødelegger naturen. Ikke vannkraft, elven blir skadet. Ikke gruvedrift, selv om verden skriker etter kobber til elbiler og kablene som skal elektrifiseres (…) Hva skal vi leve av? Noen må faktisk bygge dette landet!»

Tekst: Per Hanasand

Fra Stavanger Turistforenings Årbok 2020 - Vi elsker naturen, men elsker naturen oss?

2019 var et underlig år. Jeg gikk inn i det med en klar fornemmelse av at kampen mot industrialisering av urørt natur til vindkraft ville fortsette å være akkurat det – En kamp mot vindmøller. Vindkraftdebatten har ikke vært enkel. Mange har forsøkt å forenkle motstanden mot vindkraftutbygging som «ikke i min bakgård» og liten vilje til å ta alvoret i klimakrisen inn over seg. Den andre siden har snakket om utenlandsk kapital som bygger ned norsk natur i jakt på enda større overskudd. Begge to forenklinger i et spørsmål som er alt annet enn enkelt. Men der vi vestpå lenge hadde sett hvordan landskapet rundt oss ble forandret, var det akkurat som om hele landet våknet. Flere og flere snakket om vindkraftutbyggingens kostnader; for natur, landskap og lokalsamfunn. Ut over året, etter fremleggelsen av Nasjonal ramme, og gjennom en høring hvor stadig flere kommunestyrer og fylkesting fattet nei-vedtak, begynte flere, også i DNT, å tenke at vårt budskap kanskje hadde sunket inn. Vi merket oss at Olje og Energiministeren faktisk sa offentlig at vindkraftutbygging hadde negative konsekvenser – at det ikke bare var oppsider, men også kostnader. Vi opplevde en gradvis erkjennelse av at det er sider ved dagens konsesjonssystem som fungerer dårlig. Derfor tok vi det også som en delseier da regjeringen bestemte seg for å legge Nasjonal ramme til side. Ikke fordi vi mente at en nasjonal plan var en dårlig idé, men fordi det konkrete forslaget til ramme ikke holdt mål, og fordi regjeringen konkluderte med at konsesjonssystemet skulle gjennomgås, og at det ikke ville bli gitt nye konsesjoner før det nye systemet var på plass.

Her er syvende klasse fra Ullandhaug skole på vei med Fjordbris på tredagers klassetur til Bleskestadmoen og Mostøl. Årstallet er 1969 og guttene skulle ikke forstyrres av jenter. Det ble en krevende tur for 25 gutter og to lærere. All ære til de to lærerne som påtok seg dette. For noen av oss ble dette friluftssprøyten vi aldri har blitt kvitt.
Her er syvende klasse fra Ullandhaug skole på vei med Fjordbris på tredagers klassetur til Bleskestadmoen og Mostøl. Årstallet er 1969 og guttene skulle ikke forstyrres av jenter. Det ble en krevende tur for 25 gutter og to lærere. All ære til de to lærerne som påtok seg dette. For noen av oss ble dette friluftssprøyten vi aldri har blitt kvitt.

Skal jeg være helt ærlig har jeg likevel kjent på en viss uro. Vindkraftdebatten har blitt så polarisert, dominert av populister både i og utenfor politikken på jakt etter «blanke seiere». Hvilken ansvarlig politiker har hatt lyst til å gå inn i dette vepsebolet og forsøke å finne minnelige løsninger?  Men den viktigste årsaken til min uro er at vindkraftsaken har hentet fram minner fra et etter hvert nokså langt liv med mange erfaringer fra sammenstøtet mellom energisektoren på den ene siden og naturen og friluftslivet på den andre. Det var nok derfor jeg ikke klarte å unngå å bli kraftig provosert da jeg hørte NHO-sjefen snakke om vindkraft, ganske nøyaktig ett år etter næringsministerens «Hva skal vi egentlig leve av i dette landet?»-tirade. For når NHO-sjefen sier at «Vi må tåle noen naturinngrep for å løse klimakrisen» er det et ekko av det samme. Ja, noe skal vi leve av. Og ja, vi må tåle naturinngrep. Det er ikke det det handler om. Det handler om hvor mange? Hvilke? Og ikke minst hvem som skal få være med og bestemme det.

Jeg har blitt rådet til ikke å bidra til å fyre opp under den delen av vindkraftdebatten som handler om by vs. land, om nord vs. sør, om vestland vs. østland. Det er et godt råd. Men det er én uunngåelig geografisk dimensjon i vindkraftdebatten som vi ikke bare kan passere, rett og slett fordi den kan forklare det sinnet og frustrasjonen vi ser mange steder.

Den mektige Rykanfossen lengst øst i Ulladalen finnes ikke lenger. Fossedurener stilnet som følge av Ulla - Førreutbygningen.
Den mektige Rykanfossen lengst øst i Ulladalen finnes ikke lenger. Fossedurener stilnet som følge av Ulla - Førreutbygningen. Foto: Kjell Helle Olsen

Som 12-åring deltok jeg på Stavanger Turistforening sitt Fjellskikurs på skiskolen på Gilja. Nærfriluftslivet hadde vi allerede funnet opp og raffinert i skogkanten på Ullandhaug, der jeg vokste opp. Men med mor og far fra Ryfylke ble det etter hvert naturlig å søke mot fjellet. Som 14-15-åring dro jeg alene med båt til Sauda på vinterferie hos onkel og tante. Onkel kjørte meg til Åbødalen om morgenen på vei til jobb, satte meg av, og hentet meg igjen når han var på vei hjem. Jeg brukte dagene på ski, og lysten til å være ute i naturen – en lyst som allerede var sterkt fremskredet – ble bare sterkere. Jeg fant «mine» fjell og friluftsområder. De er en viktig del av min historie og hvem jeg er.Biologen Dag O. Hessen har skrevet flott og gjenkjennelig om hvordan landskapet former oss, og hvordan den intakte naturen beriker livene våre. Med kraftutbyggingen, særlig på 70- og 80-tallet, endret Rogalandslandskapet seg mer enn hva mange tusen år naturlig utvikling hadde klart. Jeg husker ennå med vemod at jeg besøkte Ullaelven og Rykanfossen det siste året den rant fritt. Elven som hadde rent i tusenvis av år ble på vår vakt stoppet og nesten helt tørrlagt. Datidens ledere og andre i STF gjorde en stor innsats for å redde stumpene. Noen kamper ble vunnet, de store kampene ble tapt. Hva kan man gjøre når «takrenneprinsippet» muliggjorde å hente den minste bekk inn i det store systemet? Kraftutbyggingen her i Rogaland og andre steder i landet ga landet en fornybar ressurs som ga grunnlag for stor verdiskapning og velferd. Prisen var at enorme fjellområder, vann og elver ble demmet ned.

OM FORFATTEREN:

Per Hanasand

Bosatt i Stavanger.

Utdannet jurist, Oslo.

Tidligere byråkrat i kommuner, fylkeskommunen og staten. Nå tidligpensjonist.

18 år i styret i Stavanger Turistforening,

10 år som styreleder. Nå styreleder i  Den norske Turistforening.


- Hvorfor søker jeg naturopplevelser ?

Naturopplevelser gir meg veldig mye. Årstidene oppleves sterkere i naturen. Det gir veldig forskjellige opplevelser fra bylivet, alt blir litt sterkere.

Jeg ønsker å oppleve nye steder og trives ute, helt fra sjøkanten og opp til høyfjellet. Alt har sitt særpreg og sin sjarm og åpningstiden er ikke noe problem.


- Hva gir naturen deg ?

Naturen gir meg mange forskjellige og flotte opplevelser.

Det kan være stillhet og ro, vakker natur og mestringen i å finne veien selv.

Jeg er spesielt fasinert av vassdrag, elver og bekker som har rent i tusener av år. Jeg liker å finne kildene til hvor vannet første gang «velger» å renne denne veien.

Å bruke kroppen som fremkomstmiddel, til fots eller på ski, gir gode bieffekter.


Min favorittur/ favorittområde.

Med foreldre fra Ryfylke ble Suldal tidlig mitt mest brukte friluftsområde. Jeg er veldig godt kjent i Suldalsfjellene.

I rollen som styreleder i DNT er jeg litt forsiktig med å rangere naturområder.

Alle har en spesiell forkjærlighet for naturen der de har vokst opp.

Dersom jeg må velge blir det området og turen fra Bleskestadmoen  til Jonstølen. Den har alt.

Etter de opprinnelige utbyggingsplanene for Ulla-Førre skulle turisthytta på Mostøl og de mange stølene omkring demmes ned. Turistforeningen og naturverninteresser gikk sterkt inn for at vann fra bekker og elver i stedet skulle utnyttes etter det såkalte takrenneprinsippet. Dermed ble området ikke neddemmet - men de levende vassdragene forsvant, noe disse bildene fra Storåna ved Flatefossen ovenfor Bråtveit viser tydelig. Foto: Kjell Helle-Olsen

Jeg studerte i Oslo på begynnelsen av 1980-tallet. Det var en ny opplevelse for meg å gå på bortoverski i preparerte skiløyper, lett å bli vant med, og ga meg mange flotte naturopplevelser. Tenk å få ha Nordmarka som den var og er, uten frykt for at ulike utbyggingsplaner skal ta opplevelsene fra deg! Jeg husker at jeg slet med tanken på at mine hjemlige naturområder ikke hadde noe tilsvarende vern. Der var utgangspunktet snarere tvert imot: Hvordan kan vi få lønnsomhet og nytte av naturen rundt oss? Jeg kjenner godt igjen Erik Thorings beskrivelse av rogalendingenes holdning til naturvern på 70- og 80-tallet.

Kanskje det er betegnende at Rogaland enda ikke har en eneste nasjonalpark.


Det siste året har jeg kjent på de samme følelsene som jeg kjente så sterkt i Nord-marka på 80-tallet, nemlig statusen og verdien av «mine fjell».  Når man flyr over Langfjella, ser landet vårt ubebodd og øde ut. Det er lett å tenke at det må være natur nok til at nye ressurser bør hentes ut. En journalist her vestpå skrev for en stund tilbake en kommentarartikkel om vindkraft på land. Hun hadde besøkt Gaustatoppen, hvor man visstnok kan se en sjettedel av Sør-Norge på en god dag. Hun kunne ikke se en eneste vindturbin, altså kunne ikke vindkraft på land være noe problem. Det kan godt hende at man ikke ser turbiner fra Gaustatoppen, men jeg vil påstå at hennes inngang til vindkraftdebatten både er arrogant og uvitende. Vindkraftutbyggingen vi har sett de senere årene innebærer enorme landsskapsendringer og arealbeslag, og Rogaland er det fylket hvor det er gitt flest konsesjoner. Landskapet vårt har endret seg dramatisk.

Kanskje er det så enkelt som dette: Når utbygging omfatter ditt friluftsområde, ditt turområde, ditt nærområde; først da er du i stand til å se hvilke konsekvenser inngrepene har for landskap og natur? Erik Thoring skriver i denne årboken at nær 80 prosent av vannkraften i Rogaland har blitt bygd ut de siste hundre årene. Vind-kraftutbyggingen spiser seg inn i nye kvadratkilometer med urørt natur. I dag har vi glemt mye av det vi har tapt. Nye generasjoner, som ikke har sett de frådende elvene og de rike dalførene som fantes, har ikke det samme forholdet til dette som oss som har sett begge deler. Det er derfor jeg blir så provosert når Næringsministeren og NHO-sjefen enkelt forteller oss at vi må «tåle noen naturinngrep». Vi har allerede tålt mange og store utbygginger i vårt landskap. Og jeg sier «vårt landskap», ikke bare fordi det er her vi bor, men fordi det også er en del av hvem vi er. 

Verden står midt i en klimakrise, vi står midt i en naturkrise, og de to henger tett sammen. Klimaendringene har dramatisk betydning for det biologiske mangfoldet. Samtidig sier FN at vi trenger mer natur, ikke mindre, for å få kloden gjennom et grønt skifte. Det handler altså ikke bare om å bygge ut mest mulig grønn energi, eller hente ut alle de mineralene vi kommer over. Fortsetter vi med det ødelegger vi grunnlaget for alt liv på kloden.



Foto: Sveinulf Vågene
Vindkraftutbyggingen skaper store sår i naturen som aldri vil forsvinne, blant annet skjæringer og fyllinger. Fra Tellenes vindkraftverk i Sokndal og Lund kommune.
Montasje: Ingrid Smedvig
Montasje: Ingrid Smedvig
Vindkraftutbyggingen krever store arealer. Her er utbyggingsplanen for de 70 turbinene i Bjerkreim vindkraftverk lagt oppå kart over Stavanger. 

Jeg ble en gang fortalt at vi kunne sikre oss all den energien vi trenger for å elektrifisere Norge ved å bygge ut vindkraft i et område som tilsvarer arealet til Røros kommune. For noen høres det åpenbart ut som et akseptabelt offer. Men rasjonalet bak en slik måte å tenke på er akkurat det samme som har ført oss inn i en klima- og naturkrise: At naturen ligger der unyttig, og at det er opp til oss å gjøre nytte av den gjennom vannkraft, vindkraft, gruvedrift, hyttebygging, veibygging og så videre, og så videre.  

Kvitlaelva nedenfor Støle.
Kvitlaelva nedenfor Støle. Foto: Odd Inge Worsøe

Logikken er enkel. Hver ny generasjon – hver ny regjering, hvert nye storting, hvert nytt kommunestyre – tar det de opplever som sin rettmessige del. Min morfar var E-verkssjef i Saudefaldene under oppbyggingen før og etter krigen. Historien der var lik som i de fleste fjordbunner langs kysten. Jeg forstår deres behov og fokus på velferd og levelige vilkår i et lite tettsted som Sauda. Situasjonen i dag er ikke sammenlignbar. Vi har en velstand andre land i verden ikke kan sammenligne seg med, likevel utnytter vi naturen som om den ikke har noen egenverdi. Noen av disse fjordene, som ikke har tatt de tyngste utbyggingene, har i dag status som noen av verdens største turistattraksjoner. Gjenstående urørte naturområder har trolig stor eller større økonomisk verdi som urørte enn utbygde til ulike formål. Og den samlede effekten av denne enkle logikken er like enkel: Landskapet forandres og naturen forsvinner. Bit for bit.

Jeg sier ikke at det er lett å beslutte hvilke landskap som skal vernes, hvilken natur som skal forbli. Men etter vannkraftens enorme virkning på norsk natur står vi nå midt i en ny arealstrid. Vindkraftutbyggingen vi har sett de senere årene er den største arealsaken i norgeshistorien. Det betyr nye irreversible inngrep, industrialisering av natur uten angrefrist. Min generasjon har vært del av den største velstandsutviklingen verden noen gang har sett, og som har gitt resultater få ville vært foruten. Vi har vært usedvanlig heldige. Men vi har også vært usedvanlig dyktige. Antakeligvis har ingen før oss vært like gode til å omsette naturressurser til økonomiske ressurser.

Vi kan ikke fortsette med det. Jeg er overbevist om at mine barnebarn kommer til å riste på hodet over en besteforeldregenerasjon som forholdt seg til urørt natur som verdiløs, og ikke så rikdommen i å la nok natur ligge. For det er denne rikdommen generasjonene etter oss trenger for å brødfø seg og sine. Og det er den rikdommen de trenger for å skape seg gode og meningsfulle liv.

Per Hanasand

Bare dersom vi makter å løse både natur og klimakrisen vil vi sikre våre barns og barnebarns fremtid - og ekte naturopplevelser. Fra Støle i Bjerkreimsheiene.
Bare dersom vi makter å løse både natur og klimakrisen vil vi sikre våre barns og barnebarns fremtid - og ekte naturopplevelser. Fra Støle i Bjerkreimsheiene. Foto: Kjell Helle-Olsen

Annonse

Skrevet av Helene Seglem 3. juni 2020