Til vardebyggeren 

– en hyllest til de som viser vei

Johannes Gill bygger varde under tilsyn av formann Erik Berntsen (tv), trolig rundt 1920.
Johannes Gill bygger varde under tilsyn av formann Erik Berntsen (tv), trolig rundt 1920.

Første sommeren som kommunikasjonsrådgiver i ”det hvite huset”, i Stavanger sentrum, satt jeg på loftet. Langs de historiske tømmerveggene står årbøkene våre, på rekke og rad. Hver én side, hver én forfatter, som en verdifull nødling på ukjent vei.

Det startet med Blåfjell i 1919. Bleskestadmoen, Kvandalen, Lysebu og Nilsebu hadde allerede blitt til, men de henvendte seg til deg da de skulle bygge i Suldalsheiene. De trengte en kjentmann, en som var født og oppvokst i området. Du tok ut tomten, bar på dine skuldre og fikk gang på byggeprosessen. Samtidig så foreningen behov for en som kunne utføre og arbeide med tilsyn av både hytter og rutenett. 

I 40 år satte du Stavanger Turistforening på kartet. Etter Blåfjell stod Stranddalen for tur, så Mostøl som åpnet ruten fra Haukeli til Sirdalen. Du gikk lange turer, hvor du inspiserte, på jakt etter nye veier. I ditt første år som inspektør gikk du en tre ukers tur, som startet fra Sauda til Slettedalen turisthytte, videre til Haukeli og over Kvandalen og Suldalsheiene til Jøsenfjorden. Derfra gikk du til Nilsebu og over til Sirdal, videre til Tonstad, hvor du tok båten over Sirdalsvatnet til Sirenes og toget hjem til Stavanger. Lite overraskende så var det regnsommer det året. 

”Finn den korteste og letteste veien med minst mulig opp- og nedstigninger, lette et tungt oppsteg med en flat stein som trappetrinn eller kaste en høvelig stein i en klemme så det ble godt fotfeste ...”  ”Fra nøddingstrok til turistruter” i 1961, Johannes Gill

Fra fjellsti til asfalt

I 1940 spurte dere: Hva er egentlig Turistforeningen, og hva skal vi være? Konklusjonen var: den første kvil etter en lang dag til fjells, i en turisthytte – det er hjem for ethvert medlem, og hvor hjertet hører til. 

Tidene er ikke lenger som før. Naturen står ovenfor større trusler og veivalgene er mer komplekse og kanskje ikke like selvfølgelig. Og vi spør oss selv det samme viktige spørsmålet: Hva er Stavanger Turistforening, for hvem? Til vanlig så leser jeg behovet til våre medlemmer gjennom trafikktall på nettsidene, men de gangene jeg vil kjenne på ”hjemmet vårt” så leser jeg i årbøkene. Det er disse som forteller oss om de første veivalg, en påbegynt sti, om merkingen og broene som kan forsvinne etter en ustabil vinter. Hvordan dere da dro tilbake og fant en bedre vei, bygde ei ny bru eller la en tyngre stein.  

I dag finner vi T-en 100 meter fra dørstokken vår. Tippoldebarnet ditt Hugo og jeg følger den i nabolaget, midt i byen. Han er også på kveldsmattreff på Dyrsnes naturlåve, hvor Barnas Turlag inviterer hver eneste onsdag. Vi går på asfalt og vi går til fjellhyttene, hvor nye stier og gamle ferdselsveier omfavner turføttene våre. Det føles som hjem og hvor hjerte hører til, uansett nært eller fjernt, høy eller lavt, alene eller sammen med andre.

Hugo på tur til Bjørndalsfjellet.
Hugo på tur til Bjørndalsfjellet. Foto: Henriette Gill

Ensomt vakkert

Flere av dagens ruter og hytter er tilpasset dagstur og helger. Noen steder kan du kjøre til hyttedøren, andre er det bare en halvtimes gange. Før i tiden kategoriserte dere fjellvandrerne som pose- og koffertløperne, for noen gikk til hyttene og andre kjørte til oppredd seng til Haukeli. I dag er skillet opphevd og erstattet med et mangfoldig aktivitetstilbud, som gjør at enhver finner hva som passer dem og deres definisjon av naturopplevelse. 

"Blir man først bergtatt av fjellet må en opp igjen og igjen. Stillheten og ensomheten der høystemmer deg. Det er noe av det skjønneste som finnes. En ensomhetens sang." Johs Gill til ”Profilen i dag”, Aftenbladet 17.02.1951 

Det er jo noe av det skjønneste som finnes, denne ensomheten og stillheten, som er svært sjelden og individuell. Jeg fikk teste den i sommer, i hjemheiene dine. I min verden er Stranddalen turisthytte synonymt med stillhet, men jeg fant ikke takten til ro da jeg tilbrakte en uke der. Kanskje jeg måtte ha vært der ukesvis, eller kanskje overgangen fra hverdagen kom for brått på. Uansett, jeg trengte noen dager og øyeblikk, noen turer alene, og først da nærmet jeg meg noe som stod stille. Gradvis fant jeg tid til å undre meg over om du hadde gått der jeg gikk, badet i vannet vi hoppet i, og om du fisket som vi gjorde. Jeg så deg om morgenen da jeg dekket bordet til gjestene, for det hang et bilde over benken hvor du sitter på en stein og beskuer heien med dine kollegaer. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg løp til ”mobiltoppen”, bak hytta, hver eneste ettermiddag/kveld, for å ringe tippoldebarnet ditt. En av kveldene, med mobilen i hånden, snublende på stien og med armen høyt på jakt etter dekning, så hørte jeg klangen fra sauebjellene. Jeg kjente plutselig solen varme i nakken, og jeg kunne beskue to regnbuer som voktet over den fantastiske fjellfloraen – det var en naturopplevelse, et etterlengtet øyeblikk med endelig ro. 

"Hvor titt har jeg ikke truffet han med sitronen i neven, svetten silende, mens han heseblesende spør: Hvor langt er det til Nilsebu? Cirka to timer, sier du, og han svarer: Jeg skal klare det på én." Johs Gill til ”Profilen i dag”, Aftenbladet 17.02.1951 

Sekke- eller koffertløper til fjells, gammel eller ung, fysisk sterk eller ikke – naturopplevelser er noe eget, noe privat, og det er stort og vakkert når det først inntreffer. Du står i noe som er langt større enn en selv, og det er den følelsen vi vil tilrettelegge for, til hvert medlem, som bruker rutenettet eller fjellhyttene våre. Brannfakkelen min som kommunikasjonsrådgiver er at jeg skal vise og fortelle våre medlemmer hvor de kan finne sine øyeblikk og pusterom, uansett hvor enkelt eller komplisert det er. 

Har satt spor

Du skrev boken ”Eg veit meg ein fjord” i en alder av 92 år, som følge av Ulla-Førre-utbyggingen. Du ville sørge for å skildre de gamle livsformer som de var, slik som i årbøkene til Turistforeningen. Du var også han som flyttet klasserommet ut, og tok elevene dine med på tur: lange, herlige turer i fjellet. Og ikke bare til fjells, men også til strendene. 

Jeg har også blitt fortalt at du hadde ganglaget til elgen, var høyreist og komponerte med fargekritt på tavlen de siste dagene før juleferien. Du tegnet og fortalte om austmennene som fant veien over fjellet, til og fra Førre, hvor selveste Pilt-Ola berga en mann i sin tid. Alle disse skildringer og fortellinger om nødlingene, rødmerking og vardene står stødig plassert i bokhyllen på kontoret mitt. 

Vardebyggeren, læreren, forfatteren, inspektøren og min oldefar  – takk for at du og de før oss har vist vei. Takk for at dere har etterlatt deres ord og fortellinger. Det er på merket sti vi kommer sikkert frem. 

Foto: Pål Christensen, Aftenbladet

Annonse

Skrevet av Henriette Gill 13. april 2018